Spoofing – bevismanipulasjon påtalemyndigheten og domstolene ignorerer - Lillian Gran

Vi har hatt litt kontakt med Lillian digitalt, og fredag før det nye fengslingsmøtet hennes – der spørsmålet var forlengelse av oppholdet ved psykiatrisk institusjon, St. Olavs Hospital Østmarka – skrev hun til oss at de hadde tatt telefonen hennes.

«Jeg vet ikke hvorfor de har tatt telefonen min», skrev hun til oss fredag.

Onsdagen uken etter fremlegger politiadvokat Wenche Brandstad et nytt bevis for domstolen på Hamar, tilknyttet en ny siktelse.

Siktelsen er at Lillian, fra sitt jobbtelefonnummer – et nummer hun ikke har hatt tilgang til, og der SIM-kortet har vært utilgjengelig for henne i seks måneder, altså helt siden før varetektsfengslingen 2. desember 2025 – skal ha sendt en SMS til sin datter med to røde hjerter.

Lillian satt i en institusjon der hun kun hadde tilgang til digitale hjelpemidler mellom klokken 12 og 18 hver dag, mens denne SMS-en skal være sendt kvart på 11 den aktuelle dagen.

Spoofing som kriminell handling: når man ønsker å inkriminere andre mennesker.

Spoofing er en fellesbetegnelse innen cybersikkerhet for en type kriminalitet som ikke er ny lenger, der noen utgir seg for å være deg via e-post, SMS eller telefonoppringninger. Noen ringer fra ditt telefonnummer, andre mottar anropet og tror det er deg, fordi det alltid er du som ringer fra det nummeret.

Dette er teknologi som har vært kjent lenge. Svindlere har brukt den i mange år.

Hvem av oss får vel ikke meldinger fra banken med jevne mellomrom om at svindlere er i gang igjen, og at man må være svært forsiktig med å trykke på lenker og gi fra seg informasjon som senere kan brukes på denne måten?

Dette er nødvendigvis også godt kjent stoff for politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Likevel kan politiadvokat Wenche Brandstad legge frem et bilde av en SMS med to røde hjerter som bevis, og domstolen godtar det i forbindelse med en ny siktelse som skal være grunnlag for forlenget varetektsfengsling – og ytterligere to uker i psykiatrien – selv om de vet at denne typen manipulasjon er fullt mulig.

Vi kan snakke lenge om det ekstreme maktovergrepet staten Norge begår mot Lillian Gran, og det har vi gjort på mange måter.

Men bak dette ligger et langt større og mer alvorlig spørsmål:

Hvis domstolene i Norge blindt legger denne typen bevis til grunn i saker de behandler, selv om de vet at denne teknologien eksisterer, så betyr det at hvem som helst kan få sendt falske SMS-er, e-poster eller telefonoppringninger i sitt navn til hvem som helst andre, med indikasjoner på kriminell aktivitet – og at politiadvokater og domstoler forholder seg som om dette kommer fra personen selv, uten en gang å ta en telefon til teleselskapet.

I Lillians sak er det så alvorlig at de allerede har gjort dette med hennes advokat, og at politiet likevel ikke undersøker før politiadvokaten tar ut en ny siktelse noen dager etter hendelsen angivelig skal ha skjedd.

Advokatfirmaet til Mette Yvonne Larsen har fremlagt prosesskriv om at Lillians advokat skal ha sendt meldinger og forsøkt å ringe Lillians datter. Dette var løgn. Det tok én telefon til Telenor før dette ble avklart.

Likevel fortsetter de med Lillian.

Politiadvokaten spiller dette skuespillet og later som om det er Lillian som har sendt meldingen fra sin egen jobbtelefon – eller på en eller annen måte har manipulert teknologi for å inkriminere seg selv – tre dager før hun skal inn i et nytt fengslingsmøte i domstolen.

Og dommeren blir bare med på det uten å stille noen form for spørsmål ved politiadvokatens handlinger.

Dette er ikke en rettsstat.

Dette er noe helt annet.

Dette er en stat vi kan sammenligne med Stasi-Tyskland og det gamle Sovjetunionen. Det har ingenting med en rettsstat å gjøre.

Dette er løgn, manipulasjon og misbruk av moderne teknologi for å holde en person fortsatt varetektsfengslet og innestengt i psykiatrien.

Om det er noen på Lillians eks sin side, om det er barnevernet, eller om de samarbeider, eller om advokatene også er involvert – siden dette foregår i flere saker tilknyttet det samme sakskomplekset – det vet ikke vi.

Men det sitter noen på en datamaskin og fabrikerer meldinger fra Lillian til hennes datter mens hun sitter innelåst i psykiatrien, selv om hun er fullstendig mentalt frisk, og fordi de vil holde henne sperret inne.

Noen i dette sakskomplekset har så stor makt at de kan misbruke den på denne måten for å sørge for å holde Lilian inne, og – som politiadvokaten selv sier – «til over soning».

«Vi ønsker å holde henne så lenge som mulig.»

Da må man fabrikkere en eller annen form for liksom-bevis for å få det til.

Spoofing er en ny måte å gjøre det på.

Hvis Stortinget ikke tar tak i dette og regulerer det ved lov, så er det fritt frem for å misbruke SMS, e-post og telefonoppringninger i hvem som helst sitt navn når man ønsker å inkriminere andre mennesker. Politiet og domstolene vil legge det til grunn som bevis i en straffesak hvis det kommer fra ditt mobilnummer, eller din e-postadresse.

Og som vi ser i Lillian Grans sak, så fungerer det utmerket, når staten ønsker et gitt utfall og blir med på misbruket av makt og bevisforfalskning.