Svak rettssikkerhet i Norge: Lovbrudd i politiet leder til uskyldige domfellelser

Når politiet bryter loven i forbindelse med etterforskning og påtale i straffesaker, så får dette ingen konsekvenser for etterforskeren og politiadvokaten i etterkant. Justismord er mye vanligere i Norge enn du aner.

I denne videoen beskrives alle leddene i prosessen, fra først avhør og frem til domfellelse. 

Politiet, påtalemyndigheten og rettsstaten Norge nyter så høy anseelse i Norge, at de kan gjøre tilnærmet hva de vil, uten at det får konsekvenser, 

De fleste tør ikke fortelle om en uskyldig domfellelse.
Det handler om frykt for stigmatisering, eller av hensyn til barn og familie. Enkelte vil ikke overleve på arbeidsplassen med et slikt stigma hengende over seg. Derfor lever maktmisbruket i beste velgående. En lang rekke saksbehandlingsfeil, alvorlig inkompetanse i politiet og flere lovbrudd ligger til grunn for dette justismordet.

La oss se på overskridelsene i denne saken.
Hvert punkt beskriver først hvilken feil som er begått, og deretter hvilken lovparagraf som er brutt. Å bryte loven i forbindelse med etterforskning og påtale, får ingen konsekvenser for de ansatte i politiet og påtalemyndigheten. Det er fritt frem.

1. Politiets etterforsker presenterer falske påstander og bevis under første avhør.

§ 8-2. Gjennomføringen av avhøret

Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes.

2. Politiets etterforsker forteller at mistenkte kan oppnå strafferabatt ved å tilstå grovt bedrageri under avhøret.

Forbrytelsen har en øvre ramme på seks års fengsel. Hva er rabatten? Det blir ikke sagt.

§ 8-2. Gjennomføringen av avhøret

Under avhøret må det ikke forespeiles mistenkte at siktelsens omfang kan påregnes redusert dersom han tilstår eller gir andre viktige opplysninger.

3. Politiets etterforsker lar være å erkjenne feil under avhør i dialog med en fortvilet mistenkt. Hun etterforsker deretter kun i retning skyldig, og i svært liten grad i retning uskyldig. Nær 400 sider med saksdokumentasjon blir avvist. Mine fortvilede e-poster der jeg spør hvorfor hun har fremsatt falske påstander under avhør, og hvorfor de sammenblander meg som privatperson med aksjeselskapet, blir ikke besvart. Unntaket er en e-post der hun mener at ordene «liknende betalinger» der de står mellom «utbytte» og «gjeld til eier», omfatter forskudd på normal lønn og kunstnerhonorar.

§ 226 i straffeprosessloven

Etterforskingen skal være objektiv. Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham.

4. Etterforskeren fremsetter falske «tallfunn» fra bedriften som «bevis» i tingretten, under ed. Honorar for 479 000 kroner er fjernet fra bedriftens regnskap, uten forutgående etterforskning, for å påvirke tingretten til å dømme en uskyldig person til fengsel.

§ 224. i straffeprosessloven

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som ved å gi uriktig opplysning til retten, påtalemyndigheten eller annen offentlig myndighet anklager noen for en straffbar handling uten at det er rimelig grunn til mistanke.

Bevisvurdering i straffesaker

I Norge er det domstolene som dømmer i straffesaker. Når dommerne skal ta stilling til om en person har gjort det vedkommende er tiltalt for, må de vurdere bevisene i saken. Slike bevis er vitneforklaringer, tiltaltes forklaring, tekniske bevis som fingeravtrykk, hårfunn og så videre.

Det er påtalemyndigheten som innhenter bevis under etterforskningen, og som bringer saken inn for domstolen gjennom en tiltalebeslutning. Dette er et viktig prinsipp i strafferetten og kalles anklageprinsippet. Dommerne skal være uavhengige i saken og vurdere bevisene uten selv på forhånd å ha tatt stilling til hvilke bevis som skal føres. Heller ikke personen som er tiltalt i saken, har plikt til å belyse saken gjennom å legge frem bevis.

Vi sier derfor at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker.

Kilde: Domstol.no

Måten dette løses på av politiets etterforsker, i samarbeid med aktor (politiadvokaten), er å trekke ut legitime honorar for 479 000 kroner fra bedriftens regnskap, uten forutgående etterforskning. Deretter presenteres dette som tallfunn i tingretten.

5. Aktor (politiadvokaten) påstår i sin påtegning, altså brevet til lagmannsretten, at koronalånet verken gikk til lønn eller honorar.
At dette har skjedd, er lite troverdig, skriver han. Påstanden fremsettes på bakgrunn av at politiet ikke har etterforsket om det finnes underlag for honorarene. Aktor har full bevisdokumentasjon som viser at daglig leder har mottatt lønn i selskapet høsten 2020. Likevel fremsetter han falske påstander for lagmannsretten, og senere til Høyesterett, om at koronalånet ikke har gått til lønn.

§ 224.

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som ved å gi uriktig opplysning til retten, påtalemyndigheten eller annen offentlig myndighet anklager noen for en straffbar handling uten at det er rimelig grunn til mistanke.

6. Dommen fra tingretten påstår at tiltaltes forklaring har blitt lyttet til.

Verken muntlig forklaring eller bevisførsel er hensyntatt i dommen, på de sentrale tema. Som tidligere beskrevet skal de objektive og de subjektive vilkårene være til stede for å kunne dømme en person for en kriminell handling i retten. Dommeren skriver at det er bevist utover enhver rimelig tvil at bedrageriet og underslaget er begått.

For å få dette til er siktedes muntlige forklaring samt dokumentbevis som viser følgende forhold, ignorert:

Forskudd er normen i kultursektoren. Ved mottak av tilskudd fra det offentlige virkemiddelapparatet mottar kunstnerne alltid forskudd. Siktede gjorde identisk samme handlinger som tidligere og senere år i forbindelse med mottak av tilskudd fra Kulturdepartementets tilskuddordninger. Det stod intet i lånevilkårene fra DNB om at lånet ikke kunne brukes til forskudd på driftsutgifter, altså lønn og honorar. Dette er ikke beskrevet med ett ord i dommen. Hvis dette ble inkludert, ville det ikke være mulig å dømme siktede til fengsel for bedrageri og underslag.

Hovedforhandlingen i tingretten var berammet til tre dager.
Den ble avsluttet etter lunsj på dag to. Dommeren gikk hjem og skrev en sterk og tydelig dom der det er bevist utover enhver rimelig tvil at forbrytelsene er begått. Selv etter at tiltalte protesterte høylytt på politiets fremsettelse av falske tallbevis fra bedriften, ble ikke den berammede tiden brukt til å få klarhet i hvilke dokumentbevis som var de riktige. Mer uforsvarlig er det vel ikke mulig å behandle en straffesak i domstolen, der konsekvensen for den som er utsatt, blir fengsel.

I Johs. Andenæs, Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther, Alminnelig strafferett, 6. utg., Universitetsforlaget, 2016 heter det på s. 103:

«Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, uttrykkes gjerne slik at påtalemyndigheten har bevisbyrden. Vi har ikke noen lovregel som direkte gir uttrykk for prinsippet, men det er slått fast ved sikker sedvanerett. Og det har innlysende grunner for seg: Om en skyldig skulle bli frifunnet, er ulykken som regel ikke så stor; at en uskyldig blir dømt, er derimot noe som nær sagt for enhver pris må unngås.

Et strengt beviskrav kombinert med at påtalemyndigheten har bevisbyrden, gir den tiltalte et solid vern mot en uriktig domfellelse» (understreket her).

7. Lagmannsretten gjennomfører en forenklet og uforsvarlig behandling av ankesøknaden.

Ankesøknaden avslås deretter. Til grunn ligger politiadvokaten (aktors) falske påstander om at koronalånet ikke har gått til lønn og honorar til siktede som daglig leder, kunstner og kulturprodusent. Overføringen må dermed ha vært et tyveri til eier av bedriften. Dette står ikke beskrevet, men ligger implisitt under påstanden.

Avslaget fra lagmannsretten gjentar store deler av dommen. Den er skrevet ved å ekskludere de viktige sidene ved siktedes muntlige forklaring, samt dokumentbevis som viser at hun snakker sant. Justismordet er fullendt.

Årsakene til at dette så enkelt kan gjennomføres i Norge, er følgende:

• Politiets spesialetterforsker og politiadvokaten overtrer loven på mange punkter – samt de etiske retningslinjene for politiet og påtalemyndigheten – uten at dette får konsekvenser for dem.
• Klageavdelingen i Oslo politidistrikt er dysfunksjonell. Klager til politiets interne klageavdeling blir knapt besvart.
• Kvalitetssikring av etterforskerens arbeid eksisterer ikke i politiet. Kompetansen innen selskapsretten og regnskap er urovekkende lav.
• Politiet manipulerer med saksdokumentasjonen i en straffesak, og fremsetter falske «tallfunn» under ed i tingretten. De trekker ut honorar for nær 500 000 kroner uten forutgående etterforskning.
• Dommeren lytter til påtalemyndighetens versjon, som er bygget på de falske tallfunnene fra politiet, og dømmer deretter til fengselsstraff. Forskudd som normen i kultursektoren blir ignorert.
• Dommen er offentlig tilgjengelig, mens saksdokumentasjonen ikke er det. Det er derfor ikke mulig for pressen eller andre å få innsyn i dokumentene som viser det som faktisk har foregått i en straffesak.
• At personen som er uskyldig dømt, forsøker å si fra om feilene som begås fra første dag etter første avhør, er det ingen som lytter til.

Forsvarsadvokaten i tingretten var Arnt Angell. Han er tidligere korrupsjonsjeger, og har ledet bedrageriteamet i Økokrim i 19 år, med ledelse av komplekse internasjonale bedragerisaker. Han er helt klar: «Grovt bedrageri er uaktuelt her. Uskyldig dømt.»

Menneskene

Disse statlige og semi-statlige etatene skjuler både menneskene og deres handlinger. Derfor kan denne typen maktmisbruk og lovbrudd leve videre. Ingen blir ansvarliggjort. Dommen er offentlig. Alle dokumenter som ble fremlagt i tingretten og navnet på menneskene som fremla dem, er derfor offentlige.

Her er menneskene som står ansvarlige for dette justismordet:

Ivar Moen, DNB Bank ASA, Financial Cyber Crime Center
Spesialetterforsker Gina Kathrine Kjendlie, Oslo Politidistrikt 
Politiadvokat (aktor) Knut Stray Skavang, Oslo Politidistrikt
Dommerfullmektig Arne Moss Westgård, Ringerike, Asker og Bærum tingrett