Sonia Loinsworth: Uskyldig dømt

Dommen mot Sonia Loinsworth fra 2023 er etter hvert omtalt i mange sammenhenger, både i tilknytning til foreningen Rettssikkerhet for alle og i andre fora. Mange spør hvorfor denne dommen hevdes å være feil. Her får du en enkel forklaring, og du kan se bevisene som viser at dette er en uskyldig domfellelse. Sonia er intervjueren i videointervjuene på Rettssikkerhet for alle.

I etterkant av dommen har Sonia skrevet bøkene Uskyldig dømt, Justisfeil i Norge og Ingen er like for loven.
I særlig Uskyldig dømt og Justisfeil i Norge gjennomgås dokumentene nøye for å vise hvorfor dommen er en justisfeil.

Podcasten Rettssikkerhet?startet med denne saken.
Fra episode én gjennomgås dokumentasjonen i sin helhet.

Nedenfor finner du et intervju med Arnt Angell, Sonias advokat i tingretten. Korrupsjonsjegeren Angell var tidligere leder for Økokrims bedragerienhet gjennom 19 år og omtales som en av Norges fremste eksperter på bedrageribestemmelsen.

Hans vurdering er klar: Det er begått en justisfeil.

Det finnes også et intervju i samme podcast med regnskapsføreren for Sonias selskap, som forteller at han aldri har forstått hva politiet drev med i denne saken, og at han aldri ville ha ansatt en så inkompetent person som politiets revisor i et av sine regnskapsfirmaer.

____________________________________

Saken omhandler et forskudd som i sin helhet ble motregnet.

De subjektive vilkårene skal være til stede for å bli dømt for både bedrageri og underslag.
I kultursektoren er forskudd normen. Det er nedfelt i samtlige standardkontrakter i sektoren, og det er nedfelt i samtlige støtteordninger fra det offentlige virkemiddelapparatet (altså Kulturdirektoratets egne ordninger som utbetaler 80 - 100% forskudd på tilskuddsordninger. )

92 000 kulturarbeidere i Norge fordelt på 46 000 bedrifter har forskuddet som sin standard arbeidspraksis. Hvorfor?
Fordi de arbeider prosjektbasert på prosjekter som varer fra 3 måneder til 5 år (forfattere). En artist får en million i forskudd fra et plateselskap for å lage et album som skal leveres om 2 år. En dramatiker (Jon Fosse, for eksempel) mottar halvparten av honoraret i forskudd når han skal bruke et år på å skrive et nytt helaftens teaterstykke, og den andre halvdelen når arbeidet er ferdig, osv. Dette gjelder alle nisjer og alle bransjer innen kultursektoren: dansere, koreografer, skuespillere, regissører, filmskapere i alle roller, forfattere, nysirkusutøvere, lyddesignere, lysdesignere, scenografer osv. osv.

I Barnas Musikkteater var Sonia både oppdragsgiver gjennom Aksjesleskapet og oppdragstager gjennom ENK'et som kunstner.
Det er ikke en uvanlig struktur for litt større selskaper/prosjekter i kultursektoren. Årsaken til at det er organisert slik, er at alle kunstnerne får like vilkår for produksjoner og turneer. Forskudd er ikke beskrevet som verken bedrageri eller underslag i straffeloven, ei heller i aksjeloven. Dette godkjenner regnskapsførere og revisorer over hele landet hver gang de skriver rapport for bruk av tilskudd og andre offentlige midler i kultursektoren, når et prosjekt er gjennomført.

Derfor er denne domfellelsen ikke juridisk riktig.
Så lenge midlene ble brukt som de skulle i aksjeselskapet, ved motregning, ble tingene gjort slik de alltid blir gjort i kultursektoren. Da er de subjektive vilkårene ikke til stede for å straffedømme noen. Vurderingstemaet skulle vært hvorvidt koronalånet ble brukt i henhold til søknaden, i aksjeselskapet. De har altså underkjent aksjeloven og sammenblandet ulike juridiske enheter for å få dommen til. Denne dommen har satt presedens for straffeforfølgelse av standard bransjepraksis i kultursektoren. Folk er redde.

Til saken og hvorfor dette er en justisfeil. Se bevisene nedenfor.

Saken gjelder Barnas Musikkteater AS, en virksomhet som leverte rundt 500 forestillinger og konserter årlig til barnehager over hele Norge. Sonia eide selskapet og var både ansatt som daglig leder, med ansvar for alle administrative og markedsmessige oppgaver, og utøvende kunstner. Hun leverte selv mellom 150 og 200 konserter årlig til barnehager, kulturhus og bibliotek. Fire til fem andre kunstnere leverte de resterende 300–350 forestillingene.

Da koronapandemien inntraff, ble Barnas Musikkteater AS stengt ned, som så mange andre bedrifter.
Kultursektoren hadde egne støtteordninger for kulturbedriftene, men Kulturdepartementet satte grensen ved åpne og billettbaserte arrangementer. Barnas Musikkteater solgte forestillinger direkte til barnehager, som bedriftsinterne arrangementer, og falt derfor utenfor ordningen.

Sonia søkte derfor om et koronalån på én million kroner fra DNB.
Lånet skulle brukes til å utvikle nye forestillinger, betale honorarer og lønn og holde virksomheten i gang mens pandemien varte. Da lånet ble tatt opp, var den alminnelige forventningen at samfunnet ville være tilbake til normalen høsten 2020. Det skjedde ikke. Våren 2021 gikk selskapet konkurs etter at hele koronalånet ble brukt til den typen kostnader det var søkt om i selskapet.

Da koronalånet kom inn på selskapets konto, tok Sonia ut et forskudd. Dette forskuddet besto av to deler: Den ene delen gjaldt allerede utført arbeid, for 600 000 kroner, og forskudd på arbeid som skulle gjennomføres det neste halve året.

Det er dette forskuddet Sonia ble dømt for.

Dommen legger til grunn at pengene, som skulle brukes i selskapet slik det fremgikk av søknaden til DNB, i stedet ble brukt av Sonia privat. Dette ble vurdert både som bedrageri mot DNB og som underslag fra selskapet. Domstolen skulle underkjenne aksjeloven og standard bransjepraksis i kultursektoren (forskudd) for å få dommen til. I tillegg fjernet politiet bilag honorar for en halv million fra regnskapet før sin “tallpresentasjon” for retten.

Se intervjuet med advokat og korrupsjonsjeger Arnt Angell som bekrefter justisfeilen her.

Det skulle 10 lovbrudd til fra to politietterforskere og en politiadvokat for å lykkes med dommen. Årsaken til justisfeilen er i tillegg at politiet, påtalemyndigheten og domstolene ikke har vurdert følgende forhold:

1. Forskudd er vanlig bransjepraksis i kultursektoren

I det frie kulturfeltet er forskudd standard bransjepraksis. Standardkontraktene på alle deler av kulturfeltet inneholder egne punkter om forskudd. Slike kontrakter, samt uttalelser fra ledere i kunstnerorganisasjoner som bekrefter dette, ble sendt til politiet og fremlagt for retten. Du kan se dem nedenfor.

Likevel er denne bransjepraksisen ikke omtalt i dommen. Dermed blir heller ikke de subjektive vilkårene i strafferetten reelt vurdert. Sonia hadde på dette tidspunktet arbeidet i kulturbransjen i nær 40 år, i en bransje der forskudd er standard. Hun handlet i tråd med det hun kjente som alminnelig praksis. De subjektive (altså intensjonelle) vilkårene SKAL være til stede for å bli straffedømt under norsk lov. Det er ignorert i denne saken.

Dommen har satt presedens for kriminalisering av kunst- og kulturarbeidere når de tar ut et forskudd i forbindelse med midler fra det offentlige virkemiddelapparatet (altså tilskuddsordninger). Standard bransjepraksis i hele kultursektoren er nå kriminalisert av rettsstaten.

2. Domstolen har underkjent aksjeloven

Dommen beskriver at Sonia søkte om et lån på én million kroner til aksjeselskapet, men brukte pengene i stedet selv. Dommerfullmektig Arne Moss Westgård overser at et aksjeselskap er en egen juridisk enhet, adskilt fra både ansattes økonomi og underleverandørers økonomi.

Fordi Sonia hadde flere roller inn mot samme selskap – eier, daglig leder og leverandør av kunstneriske tjenester – er disse rollene blandet sammen. Dermed har domstolen ikke undersøkt om koronalånet faktisk ble brukt i selskapet i tråd med formålet i søknaden til DNB. Dommeren selv mener dette er irrelevant. Sammenblandingen av aksjeselskapets økonomi med Sonias Loinsworths privatøkonomi gjør denne dommen farlig for alle som driver eget aksjeselskap og er ansatt i det.

Selskapsretten skal respekteres i strafferetten, skrev advokat Fredrik Berg i sine prosesskriv. Aksjeloven er her underkjent for å få en domfellelse gjennom. Det ville i seg selv være en justisfeil.

Vurderingstemaet skulle vært hvorvidt koronalånet i sin helhet ble brukt slik det skulle i aksjeselskapet. Det var ikke dommerfullmektig Arne Moss Westgård interessert i å undersøke. Dermed underkjente han norsk lov - aksjeloven - for å lykkes med en domfellelse. Nedenfor ser du en gjennomgang av bedriftens regnskap, utført av et regnskapsførerselskap. Dette regnskapet er ignorert av både politiet og retten.

I bevisoppstillingen nedenfor ser du bedriftens regnskap

Regnskapet viser at hele koronalånet på en million kroner ble brukt til driftsutgifter i Barnas Musikkteater AS. Sonia investerte i tillegg 188 000 av egne midler i forsøket på å redde bedriften. Pandemien varte for lenge, og bedriften gikk konkurs. Bostyreren konkluderte: intet negativt funnet. Hele straffesaken er en konstruksjon fra DNB, politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Hvis Sonia hadde tatt penger til seg selv uten at de tilhørte fakturerte beløp for berettigede og kontraktfestede avtaler, så ville det manglet faktura for tilsvarende beløp i regnskapet da først bostyrer og deretter regnskapsførerselskapet kontrollerte regnskapet. Det gjør det ikke.

3. Sentral bevisdokumentasjon ble manipulert av politiets etterforskere

Et tredje alvorlig punkt gjelder politiets økonomiske gjennomgang. Spesialetterforskerne Gina Kathrine Kjendlie og Terese Steinsrud Granheim i Oslo Politidistrikt fjernet reelle honorarer fra selskapets regnskap. Reelle bilag for nær en halv million kroner ble utelatt før materialet ble presentert i en økonomisk revisjonsrapport for tingretten.

Dette er anmeldt til Spesialenheten og senere tatt videre til Riksadvokaten, men ble begge steder henlagt. Når politiets etterforskere, i samarbeid med politiadvokaten, kan manipulere bevis før de presenteres for domstolene uten konsekvenser, undergraves rettssikkerheten fullstendig. Da blir det en rettsfarse, ikke en rettsstat.

Disse forholdene er grundig redegjort for i bøkene og i podkasten. Kjerneokumentasjonen er også gjort tilgjengelig i magasinform nedenfor, slik at lesere selv kan gå inn i materialet og se hvordan saken er bygget opp, hvilke bilag som foreligger, og hvorfor dommen mot Sonia Loinsworth bygger på en grunnleggende feil forståelse av både faktum, bransjepraksis og jus.

Sonia ble idømt 9 måneder fengsel og tilbakebetaling av 1 million kroner netto, pluss renter. Hun mottok reelt 288 000 kroner netto, altså etter skatt, da forskuddet var motregnet kontraktfestede honorarer fra andre kilder enn koronalånet. Alt på bakgrunn av løgn fra DNB i deres anmeldelse til politiet, og rettsstatens underkjennelse av aksjeloven og av forskudd som standard bransjepraksis i kultursektoren, i tillegg til politiets bevismanipulasjon.

Se alle rettsdokumentene og sentrale bevis her:

Kan hvem som helst bli korrumpert?

Lang tid etter domfellelsen fant vi rystende informasjon på nettet.
Det store spørsmålet er: Kan hvem som helst bli korrumpert?

Se intervju med advokat Sigurd Klomsæt her

Ti år tidligere ble han utsatt for samme politiadvokat som Sonia. Knut Stray Skavang i Asker politikammer ledet en etterforskningsprosess der politiet tuklet med bevisene for å få Klomsæt dømt. Skavang ble av Riksadvokaten idømt vilkårsløs påtaleunnlatelse for dette. Det store spørsmålet er: Gikk Skavang tilbake og gjorde et redelig arbeid i 10 påfølgende år og falt tilbake til gamle vaner da Sonias sak landet på bordet hans? Eller har han ledet denne typen manipulative etterforsknings- og påtaleprosesser hele veien, for å få uskyldige mennesker dømt til fengsel?